Halvannet år i en boble
Med over 30 års bransjeerfaring og som tidligere medlem av Energikommisjonen ledet Berit Tennbakk sekretariatet til kjernekraftutvalget, med støtte fra blant annet Øystein Sand i THEMA. Sammen har de to samfunnsøkonomene bidratt til å bygge kunnskapsgrunnlaget bak en rapport med en tydelig konklusjon: Norge bør ikke starte en full kjernekraftprosess nå, men bygge kompetanse slik at en bedre beslutning kan tas senere.
I halvannet år jobbet de, som Øystein selv beskriver det, «i en boble». Arbeidet var intenst, komplekst og preget av fortrolighet. Rundt dem pågikk en høylytt debatt om kjernekraft, mens de selv satt midt i det møysommelige arbeidet med å bygge et kunnskapsgrunnlag som skulle tåle både faglig og politisk trykk.
Da kjernekraftutvalgets rapport endelig ble lagt frem, var konklusjonen klar: Norge bør ikke starte en prosess med sikte på å etablere kjernekraft nå. Samtidig anbefaler utvalget at landet bygger kompetanse og kapasitet som kan gjøre det enklere og raskere å ta stilling til spørsmålet senere. Det er de to hovedanbefalingene rapporten samler seg om.
For Øystein har arbeidet vært et sjeldent innblikk i hvordan en stor offentlig utredning faktisk blir til. Utvalget, ledet av Kristin Halvorsen, stod for vurderingene og anbefalingene. «Vi i sekretariatet har jobbet for utvalget og lagt til rette for prosessen», sier Øystein. «Vi har gjort både faglige og administrative oppgaver.» Han ramser bl.a. opp organisering av møter og studietur, forberedelser og presentasjoner av faglige underlag, sammenstilling av innspill fra ulike miljøer og skriving av utkast til utredningen. «Vi har vært sentrale i hele prosessen.»
Et arbeid som måtte gjøres skikkelig
For Berit, som var sekretariatsleder, begynte det hele med en enkel tanke: «Hvis kjernekraft skal utredes, så vil jeg at det skal utredes skikkelig», sier hun. «Og det er jo utredninger jeg har jobbet med hele livet, så det kan jeg.»
Det preger også rapporten. Den er omfattende, ikke fordi utvalget ønsket å skrive langt, men fordi oppgaven krevde det. Kjernekraftspørsmålet handler ikke bare om teknologi. Det handler også om økonomi, sikkerhet, juss, beredskap, internasjonale forpliktelser, avfallshåndtering, etikk og samfunnsaksept. Rapporten skulle samle alt dette i ett felles kunnskapsgrunnlag.
Utvalget arbeidet i halvannet år, gjennom 22 møter. Den første fasen ble i stor grad en læringsfase med innlegg fra norske og internasjonale fagmiljøer, underlagsnotater og diskusjoner som skulle bringe det tverrfaglige utvalget opp på et felles kunnskapsnivå. Berit beskriver det som en nødvendig del av prosessen. Utvalget besto av eksperter på mange felt, men «hver enkelt er ekspert på sitt områder, men ingen er eksperter på alt». Før man kunne konkludere, måtte man etablere et felles språk og et felles grunnlag for å diskutere et tema som i praksis berører hele energisystemet og samfunnsstrukturene rundt.
Et spørsmål som berører mange samfunnsområder
Øystein kom inn i arbeidet som relativt fersk i arbeidslivet, og beskriver det som både krevende og givende å bidra til et så tungt sammensatt ekspertutvalg. «Jeg ante jo egentlig ikke hva jeg kom til», sier han. «Det var litt skremmende til å begynne med.»
Det som gjorde inntrykk, var ikke bare sakens tyngde, men hvor sammensatt spørsmålet faktisk er. «Det har blitt langt tydeligere for meg hvor komplisert spørsmålet om kjernekraft er», sier han. «Det er et spørsmål som er langt større enn hva som er teknologisk mulig – det påvirker samfunnet på så mange måter.»
Berit trekker i samme retning. Hun sier at hun underveis i arbeidet ble mer skeptisk enn hun hadde vært på forhånd – ikke av prinsipielle grunner, men fordi flere premisser ble tydeligere. Særlig overrasket det henne hvor umoden SMR-teknologien fortsatt er kommersielt, og hvor omfattende apparatet rundt kjernekraft faktisk må være. «Sikkerhetsregler, tilsyn og beredskap er ikke bare noe som er nice-to-have, det er et must-have», sier hun.
Uklokt å forhaste seg med hva vi vet i dag – framtiden er usikker
Rapportens to hovedanbefalinger er klare. Norge bør ikke starte en full prosess med sikte på å etablere kjernekraft nå. Samtidig kan vi bygge opp kompetanse, kunnskap og kapasitet som kan gjøre det enklere å starte en slik prosess senere, dersom det blir aktuelt. Det er et skille utvalget selv er opptatt av: Konklusjonen er ikke et prinsipielt nei, men en tydelig anbefaling om å vente med å gå inn i et fullskala løp.
Forklaringen ligger i kombinasjonen av kostnader, modenhet og tid. Rapporten peker på at små modulære reaktorer, SMR-er, fortsatt ikke er kommersialisert. Samtidig er kostnadene for både små og store reaktorer høye, og utvalgets analyser tyder på at kjernekraft i Norge ikke er lønnsomt ut fra dagens utsikter til kostnader og framtidige kraftpriser.
Rapporten viser også til at Norge mangler mye av regelverket, myndighetsapparatet og kompetansen som må være på plass for å kunne bli et kjernekraftland. Utvalgets vurdering er derfor at kjernekraftproduksjon i Norge ikke er realistisk før tidligst på midten av 2040-tallet.
«Vi er ikke klare til å ta en beslutning om kjernekraft», sier Berit. Hun peker på at Norge i dag ikke har et tilstrekkelig avklart rammeverk for hvem som har ansvar for hva, at atomenergiloven ikke er brukt for kjernekraft i norsk sammenheng, og at det er lite detaljert lovverk på plass. Derfor tar det lang tid å etablere kjernekraft med lav risiko i Norge nå. Men mye er usikkert om framtiden og vi kan gjøre veien kortere ved neste korsvei. «Det er mange forberedelser man kan gjøre», sier hun, «men det første steget vil være å kartlegge hva vi mangler og hva vi må ta fatt i, og å lage en plan.»
Øystein understreker samtidig at rapporten ikke sier at kjernekraft er uforenlig med norsk sikkerhet eller norske forhold. Tvert imot kan kjernekraft drives med lav risiko for helse og miljø i Norge, men bare dersom hele sikkerhetsapparatet faktisk er på plass. «Kjernekraft anses som trygt under forutsetning at det gjøres skikkelig», sier han. «Og det er et viktig forbehold.»
Ikke bare teknologi, men stat, system og samfunn
Noe av det arbeidet har gjort tydelig, er hvor lett kjernekraftdebatten reduseres til et spørsmål om reaktorer og teknologi. Rapporten peker på noe langt bredere: Skal Norge bli et kjernekraftland, må det bygges opp et regulatorisk og institusjonelt apparat som i seg selv vil være omfattende. Myndighetene må ha tilsynskompetanse. Utdanningsinstitusjonene må kunne levere relevant kompetanse. Regelverk må utvikles. Beredskap må planlegges. Avfall og dekommisjonering må håndteres i et svært langsiktig perspektiv.
Berit beskriver dette som en av de viktigste erkjennelsene i arbeidet. «Det er jo ikke bare å bygge et kjernekraftverk», sier hun. «På grunn av bruken av radioaktivt brensel og det radioaktive avfallet som produseres, må sikkerheten tas særlig alvorlig på.» Og det betyr i praksis at en lang rekke forhold må være avklart før man i det hele tatt kan snakke seriøst om byggestart.
Rapporten viser blant annet til den såkalte milepælstilnærmingen som Det internasjonale atomenergibyrået anbefaler for nye kjernekraftland, og som utvalget anbefaler at Norge følger hvis vi skal gå for kjernekraft. Det er en trinnvis tilnærming basert på internasjonale erfaringer, nettopp fordi kjernekraft ikke bare handler om å kjøpe teknologi, men om å bygge et helt system for å ivareta sikkerheten rundt den.
Avfall, aksept og et langt tidsperspektiv
Et annet tema som gjorde inntrykk på både Berit og Øystein, er den langsiktige siden ved kjernekraft. Brukt brensel må håndteres trygt i tusenvis av år, og deponiløsninger er både teknisk, politisk og samfunnsmessig krevende. Rapporten peker på at Finland er det eneste landet i verden som har ferdigstilt et permanent deponi for brukt brensel.
Berit trekker frem dette som et godt eksempel på hvorfor samfunnsaksept ikke er et sidehensyn, men et kjernepunkt. «Det med aksept», sier hun, «tar tid og må jobbes med.» Hun peker særlig på at plassering av deponi og håndtering av avfall historisk har vært noe av det mest krevende for kjernekraftindustrien internasjonalt.
Det er også en påminnelse om hvorfor rapporten ender i den nøkterne konklusjonen den gjør. Den sier ikke at kjernekraft aldri kan bli aktuelt for Norge. Men den viser hvor mange forutsetninger som må være oppfylt, før spørsmålet i det hele tatt er modent for en bredt forankret politisk beslutning. Derfor lander utvalget på at det mest ansvarlige nå er å bygge kunnskap – ikke å starte et fullskala løp.
Et bidrag til en mer opplyst debatt
«Å ha bidratt i arbeidet har vært veldig lærerikt og givende», sier Øystein. Berit beskriver det som et privilegium å få gå så dypt inn i et spørsmål fra så mange vinkler – også langt utenfor det hun selv jobbet mest med fra før. Begge peker på at arbeidet har gitt dem større respekt for hvor mye som faktisk må være på plass før kjernekraft kan bli et realistisk alternativ i Norge.
Og kanskje er det nettopp der rapporten har sin største verdi for norsk energidebatt. Ikke først og fremst i at den sier ja eller nei, men i at den flytter samtalen fra slagord til forutsetninger. Fra entusiasme til realisme. Fra det teknologisk mulige til det institusjonelt og samfunnsmessig gjennomførbare. Berit og Øystein håper rapporten vil bidra til en mer opplyst og faktaorientert debatt.
