Storskala produksjon og bruk av hydrogen er ansett som viktig for avkarbonisering av spesielt utfordrende sektorer i økonomien. Flere land, deriblant Storbritannia og Tyskland, er i gang med initiativer i virkemiddelpolitikken for å forsøke å bidra til en raskere utvikling av en storskala verdikjede for hydrogen. I Norge er diskusjonene om dette ennå i en tidlig fase. Mye av den pågående debatten omhandler potensiell bruk av differansekontrakter for å utvikle en storskala verdikjede for hydrogen. Under gjennomgår vi hva kontrakten kan og ikke kan gjøre, og forsøker å gi innsikt i hvordan et funksjonelt støttesystem kan se ut.
Barrierer mot storskala hydrogen
Det er mange barrierer som i dag hindrer en oppskalert bruk og produksjon av hydrogen i Norge. En samlet virkemiddelpolitikk må kunne adressere flere av disse barrierene.
- Høye kostnader relativt til alternativet
Lavkarbonhydrogen er i dag kostbart, og ofte dyrere å både produsere og bruke enn høykarbonalternativene som hydrogen konkurrerer mot. - Politisk og regulatorisk usikkerhet
Potensielle investorer i hydrogenprosjekter står ovenfor en politisk og regulatorisk usikkerhet om fremtiden, både i form av usikkerhetene om myndighetenes langsiktige ambisjoner om å støtte et hydrogenmarked og den regulatoriske usikkerheten i utviklingen i karbonprisen i det europeiske kvotemarkedet. - Usikker etterspørsel/tilbud
Det umodne hydrogenmarkedet har en iboende koordinasjonsutfordring, hvor både tilbud og etterspørsel hindres fra etablering på grunn av mangel på potensielle motparter på den andre siden av markedet. - Kommersiell umodenhet
For lavkarbonhydrogen mangler det etablerte standarder, markedsplasser og børser, som er nødvendig for velfungerende handel. - Distribusjon og lagring
Til slutt mangler muligheter for distribusjon og lagring av hydrogen, som må på plass for å kunne utvide markedet fra egenproduksjon og lokale markeder til et nasjonalt og eventuelt internasjonalt marked.
Den potensielle rollen for differansekontrakter
En av de mest avgjørende barrierene for oppskalert bruk og produksjon av hydrogen er lavkarbonets høye kostnader relativt til høykarbonalternativet. I flere land land har bruken av differansekontrakter for å adressere denne barrieren vært mye diskutert.
Differansekontrakter er finansielle kontrakter som kan inngås mellom to parter, for eksempel staten på den ene siden og en markedsaktør på den andre. Kontraktene omhandler differansen mellom to priser: en referansepris som finnes i markedet og en garantipris som fastsettes i kontrakten. Innehaveren av kontrakten, for eksempel en produsent, vil over tid kunne selge produktet sitt til markedspris, og deretter få utbetalt differansen opp til den fastsatte garantiprisen gjennom kontrakten. Dette sikrer produsenten garantiprisen for hver solgte enhet. Over tid vil størrelsen på utbetalingen fra kontrakten variere med markedsprisen. Hvis kontakten utformes tosidig, kan utbetalingen bli negativ i tilfeller når markedsprisen overgår garantiprisen, slik at produsenten må betale det overskytende tilbake til staten.
Differansekontraker kan gi en sikker, avtalt markedspris over tid, ved at innehaveren av kontrakten alltid ser garantiprisen for produktet de kjøper eller selger. I tillegg kan kontrakten gi en effektivt høyere markedspris, dersom garantiprisen settes over den forventede markedsprisen. Differansekontrakter kan altså brukes både som risikoavlastning og eventuelt som en støtteordning. Hvis disse egenskapene dekker behovene markedsaktørene har, vil differansekontrakter være et nyttig virkemiddel for å utvikle et hydrogenmarked.
Utforming av en funksjonell støttemekanisme
Selv om differansekontrakter kan være et nyttig virkemiddel gjenstår flere spørsmål knyttet til utformingen av de:
- Skal man støtte utslippsreduksjoner eller omsatt hydrogen?
- Hvem skal støtten utbetales til?
- Hvordan finner man en omforent markedspris for hydrogen?
Hvorvidt utbetalingen i kontraktene kobles til utslippsreduksjoner eller omsatt hydrogen bør reflektere hva som er formålet med ordningen. Et ensrettet fokus på utslippsreduksjoner kan medføre at støtten kun når prosjekter som erstatter grått hydrogen med lavkarbonhydrogen i eksisterende, lukkede industrielle prosesser. Dette kan gå på bekostning av støtte til helt nye bruksområder for hydrogen, som potensielt kan skape flere, langsiktige muligheter for avkarbonisering i spesielt utfordrende sektorer. Det sistnevnte kan være avgjørende for å nå de langsiktige klimamålene. En ordning som fokuserer på hydrogenvolumer kan trolig i større grad lykkes med å øke omsetningen av lavkarbonhydrogen i markedet, og dermed over tid redusere barrierene som i dag hindrer storskala bruk og produksjon av hydrogen. På sikt kan dette gi den nødvendige kostnadsreduksjonen for bredere utslippsreduksjoner i flere sektorer. Det er også mulig at formålet med, og dermed utformingen av, ordningen kan endres over tid.
Om støtten rettes mot produsenter, forbrukere eller en kombinasjon vil i teorien ikke ha noen betydning – en differanse må uansett dekkes. Det er likevel en del faktorer det må tas hensyn til i utforming, blant annet påvirkning av investeringsinsentiver, hva formålet med ordningen er, om det gjøre det mulig å oppnå konkurranse i tildelingsprosessen og de rene, administrative kostnadene ved systemet.
Gitt at utbetalingen i kontrakten kobles til omsatt hydrogen, og i fraværet av en åpenbar markedspris for hydrogen i dag, vil det være nødvendig å bruke en alternativ fremgangsmåte for å etablere en referansepris i kontrakten. Ideelt sett bør denne reflektere differansen mellom kostnaden av å produsere lavkarbonhydrogen og betalingsvilligheten for å kjøpe det.
En illustrasjon av hvordan et støttesystem kan utformes
Så, hvordan kan da en virkemiddelpolitikk med formål om å bidra til en raskere utvikling av et norsk hydrogenmarked se ut? Alle disse spørsmålene må studeres mer i detalj, men en mulig modell for hvordan dette kan se ut er:
- Det innføres differansekontrakter for å dekke forskjellen i driftskostnader mellom lavkarbonhydrogen og høykarbonalternativet. Kontraktene er en del av en sett med virkemidler rettet mot en oppskalering av produksjon og bruk av hydrogen, som blant annet inneholder en separat investeringsstøtte
- Støtten i kontrakten utbetales pr. kilo omsatt hydrogen
- Støttenivået settes av en formel som estimerer kostnadsdifferansen mellom lavkarbonhydrogen og høykarbonalternativet. Et eksempel på dette er en formel basert på kraftprisen (produksjon av grønt hydrogen) og kostnaden for marint drivstoff (høykarbonalternativet)
- Tildelingsprosessen starter med en åpen anbudsrunde, hvor det er en konkurranse om hvilke prosjekter som best passer til formålet med ordningen
- Garantiprisen i kontrakten avgjøres i forhandlinger mellom staten og de utvalgte prosjektene. Støttenivået vil deretter variere med den estimerte kostnadsdifferansen gjennom varigheten på kontrakten
Implikasjoner for virkemiddelpolitikken
Differansekontrakter kan i teorien utløse private investeringer i produksjon og bruk av hydrogen til minimal statlig støtte. De kan derfor være et nyttig virkemiddel for å bidra til utviklingen av et norsk hydrogenmarked. Differansekontrakter er i midlertid ingen mirakelkur, og det er trolig behov for å innføre andre virkemidler parallelt for å adressere de barrierene som differansekontraktene ikke er best egnet til å redusere. Dersom differansekontrakter skal innføres, må myndighetene og industrien løse de gjenværende utformingsspørsmålene som er fremhevet i denne teksten. I dette arbeidet vil det trolig være nyttig å høste erfaringer fra innføring av differansekontraker i andre markeder og land.