Reguleringsmyndigheten for energi (RME) er ansvarlig for reguleringen av inntektene til norske nettselskaper. Et sentralt element i reguleringen er referanserenten som beregnes som en nominell rente før skatt ved hjelp av en vektet kapitalkostnadsmodell (WACC-modell). Referanserenten skal reflektere et markedsbasert avkastningskrav til nettvirksomhet slik at nettselskapene kan oppnå en rimelig avkastning på investeringene gitt effektiv drift, utvikling og utnyttelse av nettet.
RME skal i henhold til forskrift om nettregulering og energimarkedet (NEM) vurdere prinsippene for reguleringen med jevne mellomrom, inkludert referanserenten. THEMA Consulting Group har i samarbeid med NERA Economic Consulting gjort en ekstern vurdering av dagens modell for beregning av referanserenten.
Overordnet er det vår vurdering at RMEs modell for referanserenten har fungert godt, sammenlignet med tilsvarende referanserenter i andre lands reguleringsregimer.
Et sentralt trekk ved den norske modellen er at den har gitt økt referanserente i takt med økende markedsrenter. Dette skyldes dels at gjeldskostnaden oppdateres årlig, og ikke minst at økte markedsrenter har gått i takt med økt inflasjon slik at risikofri rente i egenkapitalkostnaden har fulgt etter. Andre reguleringsregimer har opplevd utfordringer på dette området, for eksempel fordi referanserentene fastsettes for en lengre periode om gangen. Da tar det vesentlig lengre tid før endrede markedsforhold reflekteres i referanserentene.
Vi observerer også at referanserentene er gjenstand for langvarige rettslige prosesser i noen europeiske land, som Sverige og Tyskland. Slike prosesser bidrar ikke til forutsigbarhet eller stabilitet.
Samtidig er det ikke gitt at den norske modellen vil fungere like godt i perioder med relativt høye markedsrenter og lav inflasjon. Den kan også gi til dels betydelige avvik fra markedsbaserte renter og avkastningskrav i perioder.
Vi har også vurdert de enkelte parameterne i referanserenten i detalj. Hovedfunnet er at de enkelte parameterne er godt begrunnet faglig og har støtte i empiri. Vi ser likevel enkelte områder hvor modellen kan forbedres.
Egenkapitaldelen av referanserenten justeres for inflasjon. Inflasjonsjusteringen baseres i dag på et femårssnitt av historisk og forventet inflasjon. Vi anbefaler at RME bruker en lengre tidsperiode til å måle inflasjonen (for eksempel 10-årsprognoser). Dagens modell med kortere tidsperioder risikerer å over- eller underkompensere investorer i nettselskap. En lengre horisont for å fastsette inflasjon i modellen vil gjøre referanserenten mer stabil og mer i tråd med framoverskuende markedsforventninger.
Gjeldskostnaden beregnes på grunnlag av markedsrenter og justeres med en bransjespesifikk kredittpremie. Vi anbefaler å legge til grunn en kredittpremie basert på markedsvekting av obligasjoner basert på kraftkurvene til NBP (Nordic Bond Pricing). Vi anbefaler videre å ikke ekskludere enkelte selskaper fra utvalget som inngår i fastsettelsen av kredittpremien. Det betyr for eksempel at Statnett, som utgjør en betydelig andel av nettkapitalen i Norge, bør inkluderes i beregningen av kredittpremien, i motsetning til i dagens modell hvor Statnett er utelatt.
Den foreslåtte modellen vil gi noe lavere referanserente på kort sikt, men på lang sikt vil referanserenten i forventning ligge nær dagens modell.
I tillegg bør RME tydelig kommunisere at sentrale parametere som den langsiktige realrenten vil bli vurdert med jevne mellomrom for å fange opp endringer i langsiktige markedsforventninger. Det kan også være hensiktsmessig at RME eksplisitt peker på at det vil tas hensyn til sammenhengen mellom risikofri rente og markedspremien i tråd med hva vi oppfatter som praksis til nå og som også er praksis i flere europeiske land.
