Kommuner som er vertskap for vannkraftverk mottar i dag inntekter fra flere forskjellige skatter og konsesjonsbaserte ordninger. Ordningene har vært viktige for den lokale aksepten vannkraften har i dag. Energisystemet er imidlertid i utvikling og ordningene fra en annen tid. Det er i større grad behov for utvidet effektkapasitet i vannkraftverk og etablering av pumpekraftverk i framtiden enn det var da dagens ordninger ble utformet. Behovet drives av energiomstillingen, som medfører at mer kraft brukes samtidig, og at mye ny produksjon, som vind- og solkraft er uregulerbar og lite forutsigbar.
Konsekvensene av investeringer i effekt og pumpekraftverk for de ulike inntektstypene til vertskommunene er usikre, og inntektene kan i verste fall gå ned. Investeringer i nye vannkraftverk eller utvidelser av eksisterende verk gir som hovedregel økte vertsinntekter dersom det øker energiproduksjonen. Unntaket er eldre konsesjoner med individuell beregning av konsesjonskraftprisen, som vil få vesentlig høyere priser på konsesjonskraften og lavere verdi. Investeringer i effektutvidelser og pumpekraft gir derimot lav eller ingen kompensasjon. Dagens maksimumsverdi i eiendomsskatten begrenser det som ellers ville vært økt verdi av produksjon, og med dagens prisbilde vil trolig taket ha stor praktisk betydning i de kommende årene. Selv om inntektene samlet sett skulle være positive, er det ikke nødvendigvis tilstrekkelig til å kompensere for naturinngrepene og gi kommunene en rimelig andel av verdiskapingen i prosjekter som har mer enn marginal lønnsomhet.
Spørsmålet er derfor om det finnes mulige endringer i ordningene eller etablering av nye virkemidler som kan bidra til lokal aksept av effektutvidelser og pumpekraft i de tilfellene hvor det er samfunnsøkonomisk lønnsomt. I en rapport THEMA nylig skrev for Landssamanslutning av Vasskraftkommunar (LVK) har vi analysert flere alternativer.
Svaret vårt er at det er flere mulige løsninger som kan styrke lokal kompensasjon for effektutvidelser og pumpekraft. Kombinasjoner av dem kan bidra til å oppnå mål om både kompensasjon for lokale kostnader og omfordeling av verdiskaping:
Inflasjonsjustere eller fjerne taket for eiendomsskatten vil bidra til å gi vertskommunen en andel av verdiskapingen ved effektinvesteringer. De svekkede investeringsincentivene endringen isolert sett gir, kan motvirkes av en samtidig justering av kapitaliseringsrenten i formuesverdiberegningen. Inflasjonsjustering har mindre negative virkninger for investeringsincentivene enn en fjerning av taket, og kan på den måten være enklere å gjennomføre i praksis. Gulvet kan også inflasjonsjusteres som et virkemiddel for å kompensere for lokale kostnader.
Omfordeling av grunnrenteskatt er et alternativ eller supplement til endringer i eiendomsskatten. Fordelen med dette er at skatten i prinsippet er nøytral med hensyn til investeringsincentiver og kun positiv ved tilstrekkelig lønnsomhet. Samtidig vil det være nødvendig å sikre kommunene mot eventuell negativ grunnrenteskatt som staten til vanlig dekker.
Endring av reglene for beregning av konsesjonskraftprisen, slik at all konsesjonskraft prises til ED-prisen, hindrer sterk økning i prisen i eldre konsesjoner som beregnes individuelt. Endringer gir for øvrig være en vesentlig forenkling av regelverket.
Innføre en ny avgift basert på installert effekt i vannkraftverk er også et alternativ. Det kan være ønskelig at en slik avgift blir en nettokostnad for produsentene og fungere som en bruttoskatt dersom utvidelsesprosjektene medfører tapte naturverdier som ikke kompenseres ellers. Dette må imidlertid ses i sammenheng med andre kompensasjonsordninger slik at den samlede belastningen ikke blir så høy at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer ikke blir bedriftsøkonomisk lønnsomme. Et annet alternativ er å gjøre avgiften fradragsberettiget i grunnrenteskatten på samme måte som produksjonsavgiften for vindkraft. Da utgjør den ikke noen nettokostnad for produsentene, men likevel gir inntekter til kommunene.
Det er også flere mulige løsninger vi har vurdert som ikke aktuelle.
Samfunnsøkonomien må uansett ivaretas. Lokal kompensasjon har i det en rolle for å korrigere for negative eksterne virkninger (for eksempel konsekvenser for lokalt dyreliv, fiske eller miljøvirkninger) og omfordele verdiskaping (spesielt relevant i vannkraft som genererer grunnrente). Vår analyse bygger på prinsipper som gjør at samfunnsøkonomiske lønnsomme prosjekter blir realisert og ulønnsomme ikke blir det.
Uten endringer kan konsekvensene av manglende kompensasjon bryte med den historiske begrunnelsen for ordningene og samtidig gå mot det blant annet Energikommisjonen påpeker om at «det er avgjørende at samfunnskontrakten mellom storsamfunnet og de berørte lokalsamfunn som vår vannkrafthistorie er bygget på, videreføres».
Som nevnt er rapporten er skrevet for Landssamanslutning av Vasskraftkommunar (LVK), som organiserer omkring 160 kommuner som er vertskap for vannkraft. Hele rapporten kan leses i linken under.
