Interessen for kraft-futures faller: Er transmisjonsrettigheter svaret?

I tråd med innlemmelsen av EUs tredje energimarkedspakke vurderer Reguleringsmyndigheten, RME, å innføre transmisjonsrettigheter på mellomlandsforbindelsene. Hensikten er å styrke mulighetene for risikosikring for markedsaktørene. I en nylig publisert rapport for RME ser vi på mulige fordeler og skjulte konsekvenser.

Det europeiske kraftmarkedet er delt inn i ulike markedsområder som er koblet sammen av en rekke kraftlinjer og sjøkabler. Disse overføringsforbindelsene eies vanligvis av systemoperatører (TSOer) og har sin inntjening knyttet til strømmen av kraft fra lav- til høyprisområder. I det meste av EU er TSOene forpliktet til å selge rettigheter til denne inntektsstrømmen på forhånd. Faktisk krever EU-reguleringen at de gjør det, med mindre de relevante nasjonale regulatorene kan rettferdiggjøre et unntak.

LTTRer lite brukt i det nordiske markedet

Slike såkalte langsiktige transmisjonsrettigheter (LTTR) er ikke utbredt i det nordiske systemet, med Danmark som et viktig unntak. Men med innlemmelsen av EUs tredje energipakke i norsk lov, må den norske reguleringsmyndigheten for energi, RME, nå vurdere om transmisjonsrettigheter bør tilbys på norske overføringsforbindelser. Saken kompliseres ytterligere av Norges økende kobling med markeder utenfor Norden gjennom NordLink, NorNed og North Sea Link til henholdsvis Tyskland, Nederland og Storbritannia.

I en nylig publisert rapport har vi sett på begrunnelser for transmisjonsrettigheter og fordeler og ulemper ved å selge dem for hver av disse kablene.

LTTRer som hedging-instrument

En del av begrunnelsen for salg av transmisjonsrettigheter er at de gir markedsaktører en mulighet til å sikre prisrisikoen knyttet til aktivitet i flere markeder. En fransk produsent som inngår kontrakt om å levere til en tysk forbruker, må, for å oppfylle sin forsyningsforpliktelse, selge kraft til den lokale franske prisen og kjøpe kraft til den tyske prisen. Produsenten/leverandøren står dermed overfor en risiko for at prisene i disse to markedene beveger seg imot dem. Denne risikoen kan i praksis kan forhindre at slike avtaler inngås, med mindre det finnes mekanismer for å sikre seg mot denne risikoen. Transmisjonsrettigheter, som effektivt betaler verdien av prisforskjellen mellom to markeder, er et instrument som gjør det.

Dette er imidlertid ikke den eneste måten salg av transmisjonsrettigheter kan gi sikringsmuligheter; transmisjonsrettigheter kan også brukes som prissikring for aktører som bare står overfor den norske prisen.

Har markedet behov for inngrep for å støtte sikringsmulighetene?

Før vi vurderer konsekvensene av å utstede transmisjonsrettigheter, er det imidlertid verdt å vurdere om det er nødvendig med inngrep for å støtte sikringsmulighetene i markedet i det hele tatt. De nordiske energiregulatorene har utviklet et sett av indikatorer for å overvåke hvordan det nordiske finansielle kraftmarkedet fungerer. Det er det finansielle markedet som ofte brukes til å sikre kraftprisrisiko. Selv om disse indikatorene ikke gir et definitivt svar på markedets helse, hjelper de til å identifisere trender. Som en del av vårt arbeid har vi gjort tilsvarende beregninger basert på detaljerte data fra kraftmarkedsbørsen Nasdaq.

Det kanskje mest interessante resultatet er den nylige nedgangen i åpen interesse for nordiske systempriskontrakter. Systempriskontraktene er grunnlaget for kraftprissikring ved hjelp av finansielle kontrakter. Åpen interesse gir en indikasjon på volumet av slike kontrakter som holdes og, dermed, volumet som sikres. Selv om det har vært i langvarig nedgang i likviditeten i nordiske finansielle kraftkontrakter i hvert fall siden finanskrisen, har åpen interesse vist seg bemerkelsesverdig stabil gjennom perioden, det vil si frem til 2019.

Figuren under viser det totale volumet av åpen interesse i nordiske systempriskontrakter, uttrykt i TWh, over tid. Siden 2012, og sannsynligvis lenger, har disse volumene ligget over av 200 TWh. Fra 2019 falt imidlertid den åpne interessen betydelig og har ikke kommet seg nevneverdig siden.

 

Chart ENG

Nedgangen i åpen interesse tyder på at kontraktene dekker en mindre del av den samlede sikringsaktiviteten i markedet. Selv om årsakene til nedgangen er uklare, kan det være at andre muligheter til å prissikre brukes.

Selv om man mener det er ønskelig med tiltak for å støtte sikringsmulighetene i markedet, er det imidlertid ikke umiddelbart klart at innføring av transmisjonsrettigheter hjelper.

LTTRer som ‘bridge to liquidity’

Salg av transmisjonsrettigheter kan i teorien hjelpe norske aktører til å sikre kraftprisen via to mekanismer. Den første mekanismen kalles ofte ‘bridge to liquidity’ og fungerer slik: Tenk deg at du står ovenfor NO2-områdeprisen, dvs. kraftprisen for Kristiansand og Sør-Norge. Sikring av denne prisen ved bruk av finansielle kontrakter kan være vanskelig og kostbar, ikke minst fordi det ikke er noen futures-kontrakt som refereres til NO2-prisen, tilgjengelig på børsen.

Imidlertid kan man i prinsippet konstruere en NO2-futureskontrakt ved å kombinere en tysk futureskontrakt med en transmisjonsrettighet som betaler forskjellen mellom den tyske prisen og NO2-prisen. I dette tilfellet danner transmisjonsrettigheten en teoretisk bro til det likvide tyske futuresmarkedet og åpner derved nye sikringsmuligheter. Merk at denne tilnærmingen er åpen for markedsaktører uten direkte interesse i det tyske markedet eller den tyske kraftprisen. I dette eksemplet tilbyr Tyskland bare en likvid børs for terminhandel av kraft.

LTTRer kan påvirke spekulativ handel

Den andre mekanismen, og potensielt den mest relevante, er effekten transmisjonsrettigheter kan ha på spekulativ handel. Handelsdesker kan kjøpe transmisjonsrettigheter som en del av en handelsstrategi som innebærer handel med flere sammenhengende kontrakter. Hvis en handelsdesk kjøper en transmisjonsrettighet knyttet til NO2-prisen, kan det utløse et ønske om å foreta motregningshandel i en (hypotetisk) NO2-futures-kontrakt. På denne måten kan handel med transmisjonsrettigheter øke likviditeten i andre kontrakter. Hvor omfattende disse effektene vil være, er usikkert og diskuteres nærmere i rapporten.

Salg av LTTRer kan påvirke nettariffen

Det er viktig å merke seg at salg av transmisjonsrettigheter kan ha betydning utover sikringsmuligheter. Den viktigste effekten er sannsynligvis den mulige innvirkningen på forbrukernes nettariffer.

Som nevnt ovenfor, skaper overføringskapasitet inntekter basert på prisforskjeller og handelsstrømmer. I Norge brukes disse inntektene til å redusere forbrukernes nettariffer. I 2020 tjente Statnett rundt EUR 60 millioner på handelen over NorNed-kabelen. Våre prognoser antyder at årlige inntekter på NordLink, NorNed og North Sea Link kablene – den siste ble nettopp satt i drift – vil bli rundt EUR 134m innen 2030.

Ved salg av transmisjonsrettigheter blir dette inntekt erstattet av salgsverdien av transmisjonsrettighetene. Hvis auksjonsprisen på transmisjonsrettigheter er høy nok, vil samlede inntekter øke og nettariffene bli lavere. Hvis auksjonsprisen er lav, faller imidlertid total inntekt, og nettariffene blir høyere.

Hvilke priser transmisjonsrettigheter vil oppnå i en auksjon er usikkert, men data fra andre auksjoner av transmisjonsrettigheter viser at auksjonsinntekt kan avvike betydelig fra den inntekten som opptjenes basert på løpende prisforskjeller i markedet. Våre beregninger antyder at rundt 2030 kan forbrukernes nettariffer i hvert enkelt år bli alt fra 16% høyere til 14% lavere enn ellers.

I vurderingen av virkningene av å innføre transmisjonsrettigheter må regulatoren derfor ikke bare ta hensyn til hvordan man kan forbedre sikringsmulighetene for markedsaktørene, men også til interessene til forbrukerne.

Relaterte poster

Flere poster