| Europakommisjonen har nå publisert sin lenge etterlengtede strategi for havvind. Et av de mest fremtredende elementene i strategien er de svært ambisiøse målene for utbygging av havvindkapasitet, med planer om å øke kapasiteten fra rundt 12(untatt Storbritannia), til 60 GW i 2030 og 300 GW i 2050.
Havvindproduksjon av dette omfanget krever en revurdering av hvordan både prosjekter og markedsorganisering utformes. En massiv utbygging av havvind gjør det mer aktuelt å bygge ut en mer masket og tettere sammenkoblet overføringsnett til havs. Særlig interessant er utviklingen av såkalte hybridprosjekter, der havvindanlegg knyttes til flere landingspunkt i ulike land. Som rapporten vår viser, reiser slike hybridprosjekter utfordringer knyttet til markedsdesignet, særlig hvis de, som tilfellet er i dag, havvindparkene bare innlemmes i eksisterende prisområder på land. Ved å skille ut egne prisområder til havs kan man unngå disse utfordringene ved at prisdannelsen bedre reflekterer de tekniske begrensningene i offshore-nettet. Imidlertid kan en slik tilnærming også innebære en risiko for at det blir kommersielt mindre attraktivt å investere i havvindproduksjon. Hittil har de fleste havvindprosjektene blitt bygd ut med en direkte tilknytningskabel til nærmeste tilknytningspunkt på land. I så fall brukes tilknytningslinjen bare til å frakte vindkraftproduksjonen til markedet og bare når prosjektet produserer. Et masket offshore-nett legger til rette for at man kan bygge mindre kabelkapasitet og utnytte den bedre, noe som gir lavere kostnader, miljøpåvirkning og bruk av knappe maritime arealer. Hybridprosjekter skiller seg fra tilknytningskabler ved at overføringskapasiteten ikke bare brukes til å frakte havvindproduksjon til markedet, man også kan brukes til å utveksle kraft mellom land og prisområder. Det gir både mulighet til fleksibilitet slik at produksjonen kan fraktes til det markedet der behovet er størst og kan bidra til at mer avsidesliggende havvindprosjekter kan bygges ut. Det grunnleggende problemet med å inkludere havvindprosjekter I eksisterende prisområder på land er at et slikt markedsdesign ikke reflekterer de fysiske begrensningene i offshore-nettet. Siden den tilgjengelige kapasiteten må deles mellom frakt av havvindproduksjon og kraftutveksling mellom prisområder, blir kapasiteten som er tilgjengelig for utveksling helt avhengig av produksjonen til havs. Når denne produksjonen stilles overfor same pris som produksjon i prisområdet på land, vil markedsløsningen få problemer med å avgjøre hvilken flyt som er teknisk mulig å få til. I praksis vil en utvidelse av prisområder på land til å omfatte også havvindparker innebære at de systemansvarlige blir nødt til å annonsere hvor mye handel som er mulig mellom områdene basert på prognoser for havvindproduksjon. Med andre ord vil de systemansvarlig måtte gjøre en vurdering av hvor mye av kapasiteten havvindprodusentene ikke trenger. Dersom prognosene ikke stemmer, som de vil måtte gjøre i mange tilfeller, må systemoperatøren gripe inn for å reversere handel og produksjonsplaner for å unngå at overføringskapasiteten overbelastes. Utvidelse av eksisterende prisområder på denne måten vil trolig også være i strid med gjeldene EU-reguleringer som krever at minst 70% av overføringskapasiteten mellom prisområder gjøres tilgjengelig for utveksling mellom prisområder. Der mer enn 30% av kapasiteten alternativt kan bli brukt for å frakte havvindproduksjon til land, kan denne bestemmelsen, som ellers er bygd på gode intensjoner, innebære at produksjonen offshore må strupes for å sikre at tilstrekkelig kapasitet er tilgjengelig for kraftutveksling. Det vil igjen innebære at man går glipp av gratis fornybar kraftproduksjon, og vil bade være ineffektivt og skadelig for oppnåelsen av europeiske energi- og klimamål. Avgrensning av egne prisområder til havs løser disse problemene og stiller produsentene overfor priser som reflekterer de tekniske begrensningene i offshore-nettet. Men som vi viser i vår rapport, reiser en slik løsning også en rekke praktiske og politiske spørsmål. Selv om hvert slikt prisområde kan avgrenses av landegrensene, vil prisområdene til havs trolig av natur være multinasjonale. I få fall må systemdrift og øvrige rammebetingelser tilpasses. Dette er imidlertid ikke umulig, multinasjonale prisområder er ikke noe nytt i Europa. Ikke minst representerer Irland et potensielt instruktivt eksempel på hvordan man kan organisere multinasjonale prisområder til havs. Et mer problematisk forhold er at prisområder til havs innebærer en endring i fordelingen av markedsverdien av havvindproduksjone slik at en mindre andel tilfaller vindkraftprodusentene og en større andel tilfaller eierne av kabelkapasiteten. Modellberegninger vi har gjennomført som del av studien viser at prisområder til havs reduserer den samlede inntekten til havvindprodusentene med 1-5%, dog med betydelig variasjon mellom prosjekter. Noen prosjekter påvirkes i liten grad, mens andre prosjekter kan tape opptil 11% av inntektene. Denne omfordelingen representerer en potensiell trussel for kommersiell utvikling av havvindprosjekter, særlig av det omfanget Kommisjonens strategi ser for seg. Vi har derfor også vurdert mulige løsninger på utfordringen, inkludert mekanismer for omfordeling av inntekter og risiko mellom utviklere av havvindprosjekter og eiere av utvekslingskabler. Denne muligheten er også reflektert i Kommisjonens havvindstrategi, og THEMA ser fram til å jobbe videre med våre kunder for å utvikle de løsningene som trengs for å realisere havvindpotensialene. |
