Utfordringene med tilbud av fastprisavtaler
Å tilby strøm til fastpris er i utgangspunktet risikabelt for en virksomhet. Risikostyring er faktisk i stor grad kjernen av tjenesten som tilbys der leverandører tilbyr fastprisavtaler. De aller fleste leverandør sørger derfor for at når de tilbyr fastprisavtaler, sikrer de seg ved å dele risikoen for stigende priser med tredjeparter. De leverandørene som ikke sikret fastprisavtalene sine i fjor, har i mange tilfeller blitt drevet til randen av konkurs.
For å håndtere risikoen ved å tilby fastprisavtaler, sikrer de fleste leverandørene seg ved å kjøpe kraft på forhånd i terminmarkedet. Hvis prisene stiger, vil de økonomiske gevinstene på terminkontraktene sikre at de fortsatt har råd til kraften de trenger for å forsyne kundene sine. Når leverandørene setter prisen i en fastpriskontrakt, vil de ta hensyn til kostnadene forbundet med den tilhørende risikosikringen. Gjør de det riktig, kan de velte kostnadene ved sikringen over på sluttbrukeren og komme unna med en margin på toppen. Dessverre er det ikke så enkelt for leverandørene å håndtere denne risikoen som man skulle ønske.
Håndtering av volatile priser
Hovedårsaken til at fastprisavtaler ble trukket fra markedet våren og sommeren 2022, var ekstreme variasjoner i prisingen av de finansielle kontraktene som brukes til å sikre kraftprisrisiko. For å forklare problemet enkelt: Se for deg at en leverandør skal lansere en fastprisavtale på mandag. Han håper at kunder tegner seg i løpet av uken, og at han innen fredag har nok kunder til å strukturere en sikring basert på forventet forbruk. Denne forretningsmodellen vil fungere dersom leverandøren kan forutse prisen på sikring på mandag og fortsatt være i stand til å sikre til den prisen på fredag. Men hvis det er en vesentlig risiko for at prisene stiger betydelig i løpet av uken, kan han ende opp med å tape mye penger på alle disse kontraktene selv om han sikrer seg i slutten av uken. Selv om dette er et forenklet bilde, er det i hovedsak dette som har vært utfordringen for leverandørene de siste månedene: Prisvolatiliteten i terminmarkedet har vært så stor at de ikke kunne sette sammen en portefølje av kunder på fastpriskontrakter før prisene endret seg. I stedet for å ta risikoen for å tape penger på fastprisavtaler, sluttet mange leverandører rett og slett å tilby dem.
Håndtering av volumrisiko
En annen langvarig utfordring for leverandører er at fastprisavtaler generelt sett ikke spesifiserer mengden som skal konsumeres eller selges. Når du har en fastprisavtale, kan du bruke så mye eller så lite strøm du ønsker, innenfor rimelighetens grenser. Denne strukturen gjenspeiler det faktum at forbrukere ofte ikke har oversikt over sitt eget forbruk og ikke er interessert i å signere avtaler som tilbyr et komplekst utvalg av priser for ulike forbruksnivåer. Men dette er en utfordring for leverandørene når de skal håndtere risikoen som ligger i å tilby fastprisavtaler. Hvis de sikrer et visst kraftvolum, men det viser seg å være en undervurdering (f.eks. på grunn av en kald vinter), vil de igjen tape penger når prisene stiger. Leverandører må derfor enten avtale på forhånd hvor mye strøm som skal leveres til en fast pris, eller sørge for at marginene dekker risikoen for at forbruket blir høyere enn forventet.
Prissikring
Prissikringen vi har beskrevet over forutsetter at leverandører kan sikre seg – at de kan observere en pris for å kjøpe kraft i fremtidige perioder og handle til den prisen. Dessverre er ikke det finansielle markedet som ligger til grunn for slik aktivitet, veldig aktivt, og selv det å få en nøyaktig pris kan være utfordrende. Noe av problemet er at det er separate markeder for sikringsprodukter i hvert av Norges strømprisområder, slik at antallet aktører i hvert marked er relativt lite. Med få aktører i hvert markedsområde handles det relativt sjeldent, og de handlene som gjennomføres skjer ofte utenfor børsen til hemmelige priser. De aktørene som ønsker å bruke den finansielle børsen til prissikring, må stille finansiell sikkerhet, noe som medfører en kostnad, og mengden sikkerhet som kreves er høyere enn ellers på grunn av lav handelsaktivitet, som fører til at kontraktene ikke lett kan selges for å betjene gjeld. Til syvende og sist gjør disse utfordringene sikringsprosessen vanskeligere og mer kostbar. Disse kostnadene må også dekkes gjennom fastpriskontraktene som tilbys.
Hvordan å fikse markedet for fastpriskontrakter
Gi støtte uten å fastsette priser
Tradisjonelle fastprisavtaler, som tilbyr kraft til en fast kWh-pris, er i strid med behovene til fremtidens kraftsystem. Ettersom systemet blir stadig mer avhengig av variable og uregulerbare produksjonskilder som vind og sol, er det viktig at strømforbrukerne bidrar med den fleksibiliteten de kan for å balansere systemet, for eksempel ved å lade elbiler når prisene er lave. Fastprisavtaler fjerner insentiver for husholdninger til å tilpasse forbruket sitt for å matche den varierende tilgjengeligheten av strøm. Man trenger imidlertid ikke å tilby en fast pris for at sluttbrukerne skal få betydelig forutsigbarhet om den totale strømregningen. På enkleste nivå kan fastprisavtaler for eksempel spesifisere ulike dag- og nattpriser. Slike fastprisavtaler er allerede i bruk i andre land som for eksempel Finland. Enda bedre er det om sluttbrukermarkedet kan tilby forsikringsprodukter som sikrer husholdninger og små bedrifter mot økninger i gjennomsnittsprisen på kraft. På den måten vil sluttbrukere fortsatt spare penger når de flytter forbruket til billigere timer, men motta utbetalinger når strømpriser øker.
Hvordan fikse det finansielle sikringsmarkedet
Selskapene som tilbyr fastprisavtaler eller kommersiell forsikring, som beskrevet over, er avhengige av å sikre den risikoen de tar. Jo dyrere det er for dem å sikre seg, desto høyere blir prisene de krever av sluttbrukerne. Noe av det viktigste som kan gjøres for å redusere fastprisene, er derfor å gjøre det enklere og billigere for leverandørene å håndtere kraftprisrisiko. Som nevnt over, fungerer ikke det finansielle markedet som danner grunnlaget for slik risikostyring særlig godt. En mulighet som kan forbedre markedet, er å prøve å bryte ned barrierene for handel mellom aktører i ulike prisområder. Det burde gi et mer aktivt og transparent marked og dermed redusere sikringskostnadene til alles fordel. Dessverre er dette lettere sagt enn gjort. ACER og nasjonale regulatorer (spesielt i Finland og Sverige) har begynt å diskutere hvordan det kan legges bedre til rette for handel på tvers av prisområdegrenser i det finansielle markedet. Det er imidlertid en reell risiko for at Sverige og Finland utvikler en suboptimal løsning for å fikse et umiddelbart problem i sine budområder som til slutt rulles ut stykkevis i hele Norden. Sluttresultatet vil være en løsning som ikke fungerer særlig godt og reflekterer en historie med å behandle terminmarkedet som en ettertanke. Gitt det politiske fokuset på å sikre rimelige fastpristariffer for forbrukere i Norge samt utbredelsen av svært mange små budområder i Norge, bør Norge ta en aktiv rolle på markedsutviklingen og prøve å sikre et resultat som vil til syvende og sist levere de laveste kostnadene for forbrukerne.
Sterkere sammen
Som nevnt over, var markedet for fastprisavtaler bemerkelsesverdig følsomt for økt prisvolatilitet. Hvis vi ønsker at bedrifter skal tilby fastprisavtaler eller prisforsikring selv når prisene er ustabile, trenger vi ytterligere innovasjon i sluttbrukermarkedet for å tette gapet mellom når sluttbrukere melder seg inn og når forhandlere sikrer en pris. En interessant mulighet er å utforske felles innkjøpsmodeller. Kjerneideen her er at interesserte forbrukere melder sin interesse for en fastprisavtale på forhånd. Disse interesserte kundene kan deretter kombineres av en tredjepartsmegler som handler på deres vegne. Megleren vil da gjennomføre en anbudsprosess for fastprisavtaler på vegne av flere kunder og velge det beste tilbudet, dernest kan hver enkelt kunde velge om han vil akseptere tilbudet eller ikke. Å samle små forbrukere på denne måten bidrar til å fokusere sikringsaktiviteten og gjør det mulig for leverandører å unngå lange og dermed risikable perioder der deres eksponeringer er usikret. Ideen om felles innkjøp er heller ikke ny for kraftbransjen, den har f.eks. blitt utprøvd i Storbritannia.
Tiltak som bygger på disse forslagene vil langt på vei løse noen av de grunnleggende utfordringene som det norske markedet for fastprisavtaler står overfor. De kan bidra til å skape en varig kommersiell løsning for norske husholdninger som ønsker å beskytte seg mot uventede økninger i strømprisen.