Europeisk lovgivning inkluderer et minimumskrav til mengden nettkapasitet som leveres til markedet for handel med kraft mellom ulike områder, eller budsoner. Dette er den såkalte 70 prosent-regelen. I praksis er imidlertid tolkningen og overvåkingen av denne regelen forskjellig fra land til land, noe som innebærer at noen land har strengere krav enn andre. I tillegg klarer ikke det gjeldende regelverket å skille meningsfullt mellom bærekraftig overholdelse og tilsynelatende, men mindre nyttig etterlevelse avhengig av såkalt “virtuell kapasitet”. Begge disse svakhetene tyder på rom for fremtidige forbedringer av den aktuelle reguleringen.
Lovverket som innehar 70 prosent-regelen gir lite detaljer om hvordan samsvar skal vurderes. For å fylle hullene har ACER i ettertid publisert detaljert metodisk veiledning og gjennomfører overvåking i forhold til lovverkets målsetning. Imidlertid er det fortsatt nasjonale regulieringsmyndigheter sitt ansvar å håndheve love, og det er fortsatt potensielt viktige forskjeller i nasjonal overvåkingspraksis.
I et nylig gjennomført arbeid for Nordic Energy Research har THEMA forsøkt å forklare noen eksempler på disse forskjellene. Vi ser mer detaljert på forskjeller i overvåkingstilnærmingene til ACER og de tyske, franske og polske tilsynsmyndighetene. Arbeidet viser tydelig hvordan for eksempel den tyske nasjonale reguleringsmyndigheten kan konkludere, basert på deres metodikk, at de tyske TSO-ene er kompatible selv når ACERs overvåking tilsier at de ikke er det. Arbeidet fremhever behovet for videre reguleringsutvikling dersom gjeldende lovgivning skal sikre både forsyningssikkerhet og konsistent regulatorisk behandling på tvers av medlemslandene.
Rapporten fremhever også behovet for å identifisere og beskrive hensiktsmessige grenser for bruken av «virtuell kapasitet» ved vurdering av samsvar. Under dagens rammeverk kan systemoperatører tilby kapasitet i day-ahead-markedet, som deretter brukes til å planlegge handel på tvers av soner, men så få denne handelen annulert, for eksempel gjennom mothandel i intradagmarkedet. Resultatet er opprettelsen av “virtuell kapasitet”, kapasitet som tilsynelatende er der på dagen i forveien, men som ikke er støttet opp av ekte overføringskapasitet.
Slik den relevante europeiske lovgivningen er konstruert for øyeblikket, åpner den muligheten for at denne typen virtuell kapasitet kan brukes på ubestemt tid, noe som resulterer i både villedende markedssignaler og høye driftskostnader for systemet. Selv om noe fleksibilitet kan være berettiget for å hjelpe systemoperatører med å realisere sikkerhetsmålene, må det regulatoriske rammeverket gjøre en bedre jobb med å skille mellom genuine forbedringer i muligheten til å handle kraft mellom soner og virtuell samsvar. Ellers vil det ende opp med å stimulere og belønne begge til tross for deres svært ulike implikasjoner for effektiv drift av det indre energimarkedet.
