Differansekontrakter for utslippsreduksjoner (Carbon Contracts for Difference, CCfD) er foreslått som et virkemiddel som kan brukes til å effektivt subsidiere utslippsreduksjoner i kvotepliktig sektor. Differansekontraktene fungerer slik at prosjektene mottar en sikker pris for realiserte utslippsreduksjoner, ved at staten påtar seg prisrisikoen i kvotemarkedet. I tillegg kan differansekontrakter brukes til å gi de aktuelle prosjektene en høyere effektiv kvotepris. Med disse egenskapene er differansekontrakter spesielt egnet for prosjekter der lønnsomheten er sterkt avhengig av karbonprisen, og der usikkerheten om den fremtidige karbonprisen gjør investering i prosjektet risikabelt.
Det europeiske kvotemarkedet for CO2-utslipp er EUs viktigste virkemiddel for å redusere utslipp av klimagasser i kvotepliktig sektor. Markedet har i de siste årene vært preget av en lav kvotepris. En lav kvotepris gjør at utslippsreduserende prosjekter blir ulønnsomme, og de store investeringene uteblir. I tillegg gjør usikkerhet om utviklingen på den fremtidige kvoteprisen at bedrifter vegrer seg for å satse på ny, innovativ teknologi for å redusere sine utslipp.
Lav og usikker kvotepris vil derfor hemme utviklingen i teknologi som kan bidra til lavere utslipp i fremtiden. Dette er en teknologiutvikling som er nødvendig dersom Norge og EU skal nå sine ambisiøse klimamålsetninger.
Gjennom dagens virkemiddelapparat gir norske myndigheter støtte til teknologiutvikling på ulike nivå langs modningsskalaen. Det mangler likevel et virkemiddel med de egenskapene differansekontrakter kan tilby. Differansekontrakter er vurdert til å være et mulig supplement for teknologier som er i en tidlig kommersialiseringsfase. Det er relativt få aktuelle prosjekter på dette nivået i dag, men tilfanget av prosjekter er forventet å øke i årene fremover. Områder som ansees som mest aktuelle er hydrogenproduksjon, karbonfangst- og lagring og tiltak i prosessindustrien.
I dette prosjektet har THEMA bistått en ekspertgruppe nedsatt av Klima- og miljødepartementet, som vurderte om det er relevant å innføre differansekontrakter for utslippsreduksjoner i Norge. Rapporten gjennomgår det teoretiske grunnlaget for differansekontrakter, på hvilke prosjekter og områder det kunne vært egnet å innføre i Norge, hvordan det eventuelt passer sammen med det eksisterende virkemiddelapparatet og hvordan differansekontraktene potensielt bør utformes.
