Norge har sammen med landene rundt Nordsjøen forpliktet seg til å utlyse områder til utvikling av havvind tilsvarende 15 GW hvert år frem mot 2030. Flere av disse områdene vil bli utviklet som såkalte hybridprosjekter, der havvindparken er tilknyttet flere punkter på land, og nettet til havs kan, i tillegg til å ilandføre offshore kraftproduksjon, også overføre kraft mellom land.
Kraftprodusenter i slike hybridprosjekter er forventet å være plassert i offshore pris- og budområder og er dermed utsatt for risikoen for driftsbetinget kapasitetsreduksjoner. Driftsbetinget kapasitetsreduksjoner er å begrense overføringskapasiteten som er tilgjengelig for markedet til å overføre kraft mellom to tilkoblede budområder. Transmisjonssystemoperatører (TSOer) gjennomfører driftsbetinget kapasitetsreduksjoner for å hjelpe til med å styre kraftflyten, da spesielt for å avlaste flaskehalser andre steder i nettet.
Havvindutviklere i hybridprosjekter er sannsynligvis helt avhengige av å kunne eksportere kraftproduksjonen sin til land og deres inntekter er dermed svært følsomme for redusert overføringskapasitet. Om overføringskapasiteten blir redusert til et nivå der det ikke vil være mulig å overføre all potensiell produksjon, kan prisene i offshore budområdet kollapse, hvilket vil redusere havvindprodusentens inntekter kraftig.
I den foreslåtte reformen av EUs kraftmarkedsdesign introduseres transmisjonsrettighetsgarantier (TAGs), som er utformet til å kompensere havvindprodusenter for virkningene av driftsbetinget kapasitetsreduksjoner. Nøyaktig design er enda uklart, men TAGs tar sikte på å betale ut prisdifferansen mellom et referansemarked og offshore budområde for det tapte volumet ved driftsbetinget kapasitetsreduksjoner, med bruk av TSOens flaskehalsinntekter.
Forslagene som diskuteres mangler dessverre en klar målsetting for utformingen av TAG-regimet. Spesielt skiller de ikke mellom to mulige, men motstridende mål. TAGs kan være ment til å sikre at TSOer tyr til driftsbetinget kapasitetsreduksjon kun når det er effektivt, ved å sørge for at slike kapasitetsreduksjoner blir kostbart for TSOen. Alternativt kan de ønske å kompensere havvindprodusenter for inntektstapet ved å begrense produksjonen deres.
De to mulige målene med TAGS er sannsynligvis i konflikt, og TAGs kan ikke oppfylle begge. En grunn til dette er at havvindutviklere sannsynligvis vil ha en differansekontrakt, som i praksis etablerer en avtalt pris for produksjonen deres. Det er denne avtalteprisen som er relevant for å fastslå inntektstapene til havvindprodusentene og raten for rettferdig kompensasjon. TAGs vil imidlertid sannsynligvis gjenspeile markedspriser, som sannsynligvis vil være ulik prisen i differansekontrakten.
Hvis TAGs og differansekontrakter skal fungere effektivt sammen, må klare og tydelige roller defineres for hver av dem. Hvis produsente med differansekontrakter skal få rettferdig kompensasjon for tapte inntekter, bør denne kompensasjonen ta hensyn til prisene som angivelig er garantert i differansekontraktene. En måte å gjøre dette på er å la utbetalingen fra differansekontraktene være basert på potensiell produksjon i stedet for faktisk produksjon, spesielt når faktisk produksjon begrenses av driftsbetinget kapasitetsreduksjoner.
På den andre siden, hvis TSOer skal stimuleres til å gjennomføre driftsbetinget kapasitetsreduksjoner bare når det er effektivt, må de tvinges til å betale en sum som nøyaktig gjenspeiler den samfunnsøkonomiske kostnaden av å begrense overføringskapasiteten. Dette samsvarer sannsynligvis ikke med kompensasjonen som vil kreves for å kompensere inntektstapet til havvindprodusentene, men TSO-kostnaden kan utgjøre en andel av kostnaden for kompensasjonen.
Totalt sett er det behov for å se på differansekontrakter og TAGs sammen, og å vurdere settet av risikoer og insentiver som utviklere og TSOer står overfor bredere. Konsekvensen av å ikke vurdere risikoene og insentivene samlet kan være at markedsdesignet mislykkes i å realisere noen av de potensielle målene som er skissert ovenfor.
